Black Bride (2002)

Anmeldelse fra nrk.no

Black Bride
Idé og koreografi: Sølvi Edvardsen
Scenografi: Sølvi Edvardsen, Mona Grimstad, Kim Sølve
Musikk: Petter Wiik
Dansere: Loan Tp Hoang, Philip Jeffrey Carter, Henriette B. Sævarang, Tine Erica Aspaas, Kristine Melby, Richard Lessey

Med sin nyeste produksjon, "Black Bride", befester Sølvi Edvardsen sin posisjon som en av Norges mest sentrale koreografer. Sjelden har jeg opplevd så mye rå og vakker uhygge på dansescenen.

Det gjør ofte vondt å være i Sølvi Edvardsens visuelle verden. Hennes siste produksjon er intet unntak. Som i et inferno blir du kastet fra den dypeste nærhet til den kaldeste isolering. Mennesket kjemper en nådeløs kamp, for å finne seg selv, være seg selv - og leve sitt eget liv.

Den vakre, men såre, pas-des-deuxen i åpningssekvensen er som en lek i vann. Loan Tp Hoang er som en vannymfe der hun sklir ut og inn av Philip Jeffrey Carters store omsluttende favntak på en måte som får meg til å ønske at det skal vare inn i evigheten.

Men det er klart; slikt kan ikke - og skal ikke - vare evig. Umerkelig har tre amazoner, Henriette B. Særvarang, Tine Erica Aspaas og Kristine Melby, sklidd inn i scenebildet, og fortryllelsen er brutt.

Kampen i gang, en rå og nærmest blodig kamp – hvor det ikke er sikkert at det står noen egentlig vinner igjen når det hele er slutt.

En annen verden
Scenografien er gold, nærmest fremmedgjort, og kan minne om Jiri Kylians. Store projeksjoner av Kjell Erik Killi Olsens betagende malereier fungerer som bakgrunnsteppe. I begynnelsen var det irriterende å måtte velge hvor jeg skulle rette oppmerksomheten, men etter hvert smeltet bildene med hans små ensomme figurer i uendelige landskap sammen med danserne. I etterkant er det umulig å tenke seg forestillingen uten Killi Olsens bilder.

Kontraster

Danserne, som er plukket ut via audition, har hatt en tøff jobb; Edvardsen er kjent for å nærmest radbrekke danserne i jakten på det umulige mulige – og få det til. De danser med en kraft og inderlighet så svetten spruter og nærmest inngår som en del av scenografien.

Edvardsen spiller som vanlig på kontraster, og selv om Loan Tp Hoang i utgangspunktet er liten, får Edvardsen både Phillip Jeffrey Carter og amazonene til å fremstå som giganter. Kostymene er med på å gjøre dem til krysninger mellom Madonna, krigerdronningen Xenia og Snehvits onde stemor. Kort sagt; de er til å få mareritt av.

Spennende musikk
Petter Wiik har spesialkomponert musikken til forestillingen, og det merkes. Den passer som hånd i handske, og fungerer som mer enn en musikkullisse. Den lever med danserne og deres koreograferte lyder, med lyset og scenografien – og gjør det hele til en grotesk vakker forestilling.

Jeg har bare én ting å si; gå ikke glipp av muligheten til å oppleve en ballettforestilling du ikke så lett glemmer. Den går på Black Box Teater frem til søndag 25. august.

Mie Sundberg